Noen tanker omkring personlig ansvar, som helsepersonell så vel som privatperson i hverdagen, hjelpe andre i voldelige situasjoner, og et vurderingsverktøy på veien.

En uttalelse av Kjell Inge Røkke i et nylig intervju lot meg reflektere over en utfordring som mange av oss «operative» folk har. Utsagnet nådde helt inn og jeg følte meg truffet. På spørsmål om hva han virkelig angrer på, svarte han «ikke fight andres kriger».

Har du opplevd det å bruke mye energi på andre mennesker, blande deg i andres problemer, tatt opp kampen mot urettferdighet, alltid med et outcome som bare kan tjener andre? Du gjør det fordi du føler deg forpliktet til å hjelpe, i rettferdighetens sans, fordi du har blitt oppdratt til det, gjør det for å gjøre samfunnet tryggere, for å gjøre en forskjell for enkeltpersoner, og alltid uten personlig vinning. Men til syvende og sist er du bare taperen. Avhengig av settingen kan konsekvensene være store, de inkluderer alt fra personlige og økonomiske tap, psykiske eller fysiske skader som konsekvens, til straffeforfølgelse eller tap av liv.

Jeg tenker ikke på det personlige offeret som følge av en krigsinnsats i forsvaret, eller som del av en koordinert politistyrke. Medlemmer av disse gruppene har de samme utfordringene. Jeg snakker dog mye heller om hverdagsheltene, om privatpersoner, personlige tragedier og innsatspersonell som opererer på «grensen» av mandat.

22. juli 2011 og Utøya var et paradeeksempel i Norge som viser utfordringen med denne problemstillingen. Etter erfaring fra tidligere hendelser som aldri har vært like voldelig og utstrakte før var gjeldende prosedyre for ambulansepersonell ihht MOM (medisinsk operativ manual) å avvente på trygt hold til politiet sørget for sikkerhet til trygt å kunne framrykke og behandle pasienter. Enhver ambulanselæring får drillet inn «egensikkerhet først»: Du skal kunne dra hjem etter oppdraget, og du skal forbli uskadd for å hjelpe flere. Det medførte at den 22.7. sto store mengder ambulansepersonell og ventet med god avstand, mens privatpersoner hoppet i motorbåtene sine og plukket opp ungdommer (under ild) som hadde lagt ut på svøm, deriblant en rekke skadde.

Diskusjonen kom opp i etterkant om risikoprofil og hva som burde kunne forventes av operativt helsepersonell versus privatpersoner. Jeg husker godt situasjonen og tro meg, det handlet ikke om «feighet», men manglende instruks eller rettighet. Som følge ble PLIVO innført. Et opplegg der alle nødetater samarbeider under «pågående livstruende vold». Gjennomført som kurskonsept skal det gi et verktøy spesielt for brannvesen og ambulanse i håndtering av skarpe oppdrag, og gjerne fram til politi ankommer skadested. 
 

Gjennom kursvirksomhet og undervisning har jeg hatt anledning til å snakke med mange involverte fra alle nødetatene, og mottak av PLIVO er delt: Mens mange er enig i at vi trenger verktøy for å håndtere slike hendelser, føler seg andre for svakt stilt, kun bevæpnet med brannslokker, backboard og brannøks mot en gjerningsmann uten skytevåpen. Det etterspørres bedre politidekning i landet, i steden for å overføre politioppgaver til primært brannvesen. Det operative vurderingsgrunnlaget mangler også fremdeles: PLIVO gir nå mandat til å gripe inn og overfører ansvar, men den reelle erfaringen mangler.

Anekdotevis når slike hendelser nyhetene, det er å lese om brann og helse som avvæpner en gjerningsmann etter knivstikking på en buss, med nærmeste politipatrulje en time unna. Dette ble framstilt som en gledeshistorie. Man kan også lese om ambulansepersonell som drepte en pasient da han skulle hjelpe politiet med å overmanne en fysisk utagerende person.

Jeg ønsker ikke å politisere eller kritisere eksisterende mekanismer, men mye heller gi et verktøy til i beslutningen. Det er meget mulig at du, kjære leser, ikke på noen måte faller i de nevnte gruppene, men er en helt alminnelig person som har hatt pasientkontakt kun gjennom et førstehjelpskurs. Det er dog meget mulig at også du har havnet i en slik, men helt personlig tragedie? Jeg minnes historier om nabokrangler der en familiefar med eneomsorg for barna intervenerte, bare for å bli knivstukket og hasteoperert, veldedige hendelser som endte i ran, og selvjustis etter mange år med misbruk som førte til at offeret ble stilt foran retten og dømt. 
 

Det amerikanske forsvaret bruker et verktøy for beslutningstaking som heter METT-TC (FM 6-0 Mission Command, 2003). Dette står for:

Mission - misjon
Enemy - fiende
Terrain and weather - terreng og vær
Troops and support available - tropper og tilgjengelig støtte
Time available - tilgjengelig tid
Civilian considerations - sivile vurderinger

Det vil si at en nøye vurdering vil gi en mye bedre forståelse av hvorfor man gjennomfører en operasjon og minimerer faren for å falle blant annet for de 5 P-ene (Proper Preparation Prevents Poor Performance).

Så la oss plotte disse beslutningsverktøyene i grupper for bruk i forsvaret, som operativ helsepersonell og til sivil bruk for å forstå forskjellene:

Jeg tror vi kan si oss enige i at som privatperson er forutsetningene for å lykkes dårligst, samt fare for negative konsekvenser størst. Vi rister hode over gutter i slåsskamp på skolegården, men menn med et fnugg av alphadyr-mentalitet er ikke bedre. Undertegnende kan innrømme at han har falt for dette, og ikke bare en gang. Samfunnet er etter min mening helt avhengig av folk som står opp for rettferdighet, beskytter de svake og tar ansvar. Jeg lurer i blant hvor mange Gunnar Sønstebys dagens samfunn kunne produsert. Likevel, innenfor rimelighetens grenser, og lovligheten!

Nok en gang synes jeg at finansverden og en operativ hverdag ligger ganske tett sammen. Kjell Inges erfaring passer midt i blinken på våre alles utfordringer! Det er til syvende og sist et veldig personlig, etisk spørsmål som du selv må svare på for deg selv: Ovenfor hvem ligger din største plikt og troskap, en fremmed eller din egen familie?

Sjekk min tjeneste AKTIV SAMTALEPARTNER, jeg underligger full taushetsplikt!