Vær så snill kom nå, jeg tror jeg faller
Jeg holder fast på alt jeg tror er trygg
Virker som om jeg fant veien ingensteds
Og jeg prøver å rømme
Jeg skrek tilbake når jeg hørte torden
Men nå er jeg ved min siste pust
Og med det la meg si:

Hold meg nå
Jeg er en manns lengde fra kanten
Og alt jeg tenker er
Kanskje er en mannslengde ikke så langt ned.

Oversatt lyric fra Creed – Six feet down

Har du følt slik før? Av erfaring kan jeg si at har du først nådd punktet hvor det står mellom å ta siste skrittet eller å la være, er det for sent. En tilfeldig «siste tanke» kan tippe alt uten en vei tilbake. 

Jeg har ikke tro på alle hjelpetelefoner, nødhjelp mot selvmord og gode råd om å se «lyst på livet». Fordi dette ikke betyr noen ting lenger:

• Smerten har blitt så stor at det eneste man trenger er å stoppe den.
   
• Egne prinsipper står i veien for å se seg selv i speilet et sekund lenger. 
   
• Skam og nedverdigelse er så stor at den er uholdbar.
   
• Avhengigheten som har holdt deg i livet ikke er tilgjengelig.

Tanken har vært der lenge: Hva om ...

Da ville alt slutte, ingen smerter, svik, skam lenger. Endelig fred.

Når det kommer til den siste reisen er alle alene, alle må gå den for seg selv. Ingen logisk tankerekke om de man vil svikte, såre og påføre smerte mot er en god nok grunn. Man har allerede sviktet dem og påført smerte nok. Verden blir et bedre sted uten en.

Jeg tror heller ikke på utsagn om at selvmordsforsøk er et «rop om hjelp» og fagpersoner må være uenige med meg. Dette er lenestolpsykologi som bare skal avvæpne alvoret bak, og gjør meg irritert. Akkurat som med alt annet her i livet finnes det mennesker som er gode på en ting, og de som ikke er det. Å ta et liv er ikke så enkelt om man ikke har erfaring med dette. Det gjelder også ens eget liv.

Selvfølgelig trenger en som planlegger å ta livet sitt hjelp. Det er som å si at enhver form for sykdom er kroppens rop etter hjelp. Vitalitet har stadier. Alle er syke i løpe av livet, i varierende grad. Det er også varierende grad hva en organisme tåler: Individuelt forskjellig. Noen blir alvorlig syke og kan ikke reddes. Hvorfor skulle det være annerledes med psyken? - Hjernen er vår mest avanserte organ og (helse)hjelp på dette område i følge mest kompleks.

Som vi tydelig ser er det langt færre som faktisk tar siste skrittet enn de som bare har tenkt tanken noen ganger.

Jeg tror de som faktisk får til å ta livet sitt er handlekraftige og resolutte mennesker. De er ikke «feige og ansvarsløse egoister.»

 De lever ikke lenger i løgn og avledning men tar stilling til egen endelighet. ALLE vi kommer til å dø en dag. Vi vet ikke når det skjer, men vi har mulighet til å ta denne hendelsen i egne hender. Utover det er det ikke så mye som man bestemmer her i livet. Du har ingen innvirkning på:

• Om du har blitt misbrukt som barn (eller voksen).
• Manglende kjærlighet fra de som skulle passe på deg.
• Dine oppvekstkår og miljøet som preger deg i ung alder.
• Fattige kår som gjorde at du ikke kunne få den nødvendige oppfølgingen.
• At du på feil tidspunkt var på feil sted som endret livet ditt.
• At dine velmente valg hadde uante negative konsekvenser.
• Langvarig og alvorlig sykdom, uansett om «fysisk» eller «psykisk».
• At mennesker som sto deg nær har sviktet og bedratt deg.
• og mye mer...

 Men så kommer noen mennesker styrket ut av det. Hører du deres historie så tenker du kanskje «hadde jeg måttet oppleve slik, hadde jeg heller tatt livet mitt». Igjen, det finnes forskjellige grader av vitalitet og mental helse.

Jeg har hørt kolleger snakke om mot formodning overlevende etter et selvmordsforsøk: «Alle pasientene som har prøvd å ta livet sitt ved å hoppe fra en høy bro angret i det øyeblikket de tok siste skrittet».

Jeg har opplevd det motsatte: Folk får tett observasjon i lengre tid fordi de nettopp ikke angrer, men er fortvilet over at livet har blitt enda verre, enda mer smerte, uten håp om at dette vil ta slutt.

Før mye senere... For klarer de reisen og overlever, så KAN det bli bedre:

• Finne ny håp
• Bli din beste venn
• Skifte fokus over på ting og personer som er viktige
• Finne mening i livet igjen
• Glede og takknemlighet overtar for det vonde

 Men hvordan komme dit?

Jeg kaller det for husstell – housekeeping.

Behandler du kroppen din som en søppelbøtte (akkurat slik som noen lever i en søppelbøtte), vil det komme kryp og det vil stinke. Smitte, sykdom og forfall er følgen. Ingen trives med å leve slik. Men mennesket er tilpasningsdyktig og venner seg til omgivelsen sin.

En gang hadde det vært nok å bære ut søpla, hente posten, betale fakturaer, lufter hunden, ta en prat med naboen. Men NÅ har det blitt for mye: Det er hauger med søppel overalt, posten og fakturaer har blitt til et kaos av inkassovarsler, hunden har dødd og naboen har tatt avstand.

Folk er i varierende grad flinke til å fikse huset sitt. Noen har tatt seg vann over hode, men skjønner det ikke og tror de må leve slik. Andre har bare ikke de nødvendige ressursene til å klare selv små oppgaver.

Psyken er – akkurat som kroppen for øvrig – ikke statisk: Hvor mye du kan yte vil variere fra dag til dag. Har du kommet på avveie, vil det kreve ENDA mer ressurser for å komme tilbake til der du har vært. Eller dithen du «burde» utvikle deg til.

Noen mål kan være å erkjenne:

• Glanstiden din er ikke over, det kommer mer.
• Livet har noe mer leveverdig å by på.
• Selv om sykdom, skade, smerte er tilstede, så blir ting bedre.
• Det finnes mestringsmekanismer som fungerer for deg!

Så ta deg tid til komme deg ut på en gåtur og tenk over følgende:

• Hvor bra står det til med min mentale helse?
• Er det på tide med housekeeping – husstell?
• Finnes det ting i livet mitt jeg bør løse nå, da jeg (enda) har ressurser?
• Vil tiltakene jeg setter i dag hjelpe det framtidige meg?
• Hvordan kan jeg unngå å noen sinne komme så lang at jeg står ved kanten?
   

JEG HØRER FRA DEG OM DU VIL DRØFTE ET TEMA.