Psykologi - Om å lyve

Jeg hørte nylig på en eldre forelesning av Prof. Dr. Jordan Peterson der han snakket om nødvendigheten av å være et ærlig menneske. På kjent vis utdypet han med mange eksempler og et klart budskap: Du forråder deg selv når du ikke er ærlig. Uavhengig av at Peterson er en omstridt psykoterapeut og bokforfatter lot meg dette reflektere mer over et tema jeg synes er veldig viktig.

I mange filosofier og religioner verden rundt finner man konseptet om «ikke å lyve». Stoisismen er en av disse. Men hvorfor? For å holde befolkningen nede, sørge for fred og ro og gjøre det enklere å dømme noen? Det skaper i hvert fall dårlig samvittighet at noen sitter og teller all dine feilskritt for å holde de mot deg. Så skal du vise anger bare for å falle igjen i samme spor?

Følger man barns oppvekst så opplever man at små barn er dønn ærlige. Spør du, så får du et kontant svar, og spør du ikke, så får du det også. Men på et tidspunkt endrer det seg, sannheten blir litt bøyd, eller mye. Og det gir mening: Hvorfor skal jeg si noe som er ubehagelig, som har negative konsekvenser for meg når jeg kan unngå det? En godfølelse nå i steden for konsekvenser senere? Kanskje bare være litt kreativ og smake på følelsen av det?

Og blir de eldre og den kognitive evnen stiger, så stiger også innsikten om at dette ikke er riktig. Men så finnes det sannheter som er vanskelige å innrømme. Det er vont å si ting som man vet vil såre de man er glad i. Man vil beskytte andre eller seg selv. En hvit løgn er født.

De fleste har et moralkompass som tilsier hva som er riktig eller galt. Endrer man dog i større eller mindre grad sannheten, så vil man miste evnen til å gjøre klare bedømmelser, miste sin opprinnelige vei og i følge miste seg selv. For mange motsiende opplevelser får hjerne til å kortslutte ift en logisk og fornuftig tankerekke. Man klarer ikke lenger å sette hendelser opp mot hverandre og evaluere de mot sannheten man har i seg. Det er derfor Peterson kaller det et bedrag mot deg selv.

Ting fungerer i hverdagen fordi de fleste aldri blir konfrontert med en «annen» sannhet. Går hendelser utenom det vanlige og «det ordner seg», så slår survivorship bias inn, går det ikke så bra vet vi om prosesser som kalles normalcy bias. Dette er for øvrig en av årsakene hvorfor folk forblir i dårlige forhold og samme prosessen brakte Boeings 737 Max ned på katastrofalt vis som førte bl.a. til økonomiske tap på over 26 milliarder dollar i markedsverdi allerede tidlig i 2019. *

Noen av mine kurs er beregnet på å tøye grenser og er du slik som meg, så liker du å teste og utfordre deg selv. Jeg har opplevd fenomenet Peterson snakker om hos noen kursdeltakere: De er suksessrike, virker trygge på seg selv, byr på seg. Alt virker tilsynelatende bra. Trykker noen på de rette knappene, blir de våte, trøtte og litt slitne, gjør det litt vont, så faller fasaden. Skal de da i tillegg ta vare på andre enn seg selv, så blir det for mye. Evnene de trodde var der, er det ikke. Resultatet kan bli å trekke seg. Hvorfor ta ansvar når det er noe feil med alle andre? Noen, og spesielt de som er høyt competitive velger heller flukt framover: Motangrep, å bli verbalt utagerende. Hvorfor skal man finne seg i slik? Man har da gitt nok, osv.

Mange «coaches» anbefaler «fake it until you make it», og å bite tennene sammen.

campfire.JPG#asset:349

Først på kvelden, når man sitter rundt et bål, har fått i seg næring og kan slappe av, kommer tankene. Bunner refleksjon i at man er takknemlig, så er man på god vei. Hvor trådde jeg feil, hvor lurte jeg meg selv? Hva kan jeg gjøre for å bli bedre?

Men jeg skal ikke rette pekefingeren mot alle andre. Jeg har selv levd med absolutter og sannheter i mange år som viste seg som et selvbedrag. Oppvåkningen var hard og brutal. Hadde jeg virkelig lyttet innover, så hadde jeg erkjent mye før at, nope, det du «tror» er ikke sannheten! Du lever en løgn. Prosessen er krevende og forbundet med midlertidige tap. Tap av drømmer, mennesker som er viktige og ikke minst tid. Og dette gjør vont. Hjerneforskningen viser at i slike settinger fyrer de samme sentrene i hjerne (Thalamus og anterior cingulate cortex) som ved fysisk smerte (Meerwijk et al, 2013)!

brain-regions.jpg#asset:350


Hvorfor skal man altså ha det vont når man tilsynelatende kan leve et OK liv? Min erkjennelse er at fordi tiden går, og den tiden får vi aldri tilbake. Det viser seg først down the line hva eller i hvem vi har investert den i. For noen kommer erkjennelsen sent og noen lever med sine løgn hele livet.

Men det er håp. Å tørre å være ærlig mot seg selv er det første skrittet. Og så finne virkelig ut hva man vil. «Det du vil er ikke nødvendigvis det du trenger» sies det. Og for å slenge enda et ordtak etter så vet vi at av barn og fulle folk får man høre sannheten. Kanskje fordi de ikke har noe å tape? Vel, av å lyve har vi alt å tape, nemlig oss selv.

Peterson konkluderer med en statement om at ærlighet er avgjørende for et suksessrikt liv. Jeg er veldig enig i det og skal jobbe med det videre for å bli den beste versjonen av meg selv.

Blir du med?



* For de som vil lese mer om det anbefaler jeg denne studien:
Omer, H., Alon, N. The continuity principle: A unified approach to disaster and trauma. Am J Commun Psychol 22, 273–287 (1994). https://doi.org/10.1007/BF02506866

Gå Tilbake