Om underet «barn», en diskurs omkring oppveksten, tiltak ved enkelte akutte tilfeller og psykiske forandringer underveis.

Å bli foreldre er for mange noe av det største de får lov til å oppleve i livet sitt. At et vesen utvikler seg ut fra nærhet mellom to mennesker, kroppslige forandringer hos mor under svangerskap, først en følelse av en sommerfugl som beveger sine vinger i magen, så senere små spark til full sprell etterhvert. Også far blir berørt av forandringer i denne tiden og mange stiller seg spørsmålet, i hvertfall på et tidspunkt om de virkelig er klare til å bli foreldre.

Hvordan er det nå egentlig å holde dette barnet slik at nakken er ivaretatt? Og hvordan skifter man bleier? Amming? Hvor mye klær skal prinsen eller prinsessen ha på seg?

Jordmor, egne foreldre og venner med barn får plutselig en helt annen status. Det er mye nytt å lære og det kan i blant virke overveldende. Å få barn er en kompleks, men veldig naturlig prosess som har gjentatt seg utallige ganger siden menneskes begynnelse. Likevel er det like stort hver gang.

Ser vi på det fra et medisinsk perspektiv, så skjer det mange «under» fra unnfangelse til «ferdig» barn. For eksempel den komplekse prosessen under kromosom-seggregasjon (altså kjent som celledeling) som avgjør om barnet blir jente eller gutt. Denne prosessen forøvrig – om det finnes uventede forandringer underveis – avgjør for eksempel også om barnet har et sett med kjønnsorganer, men utvikler seg ellers som et annet kjønn.

Eller det at fosteret får blod og oksygen fra mor gjennom navlestrengen og har lungene fulle av fostervann i mammas buk. Så når vi snakker om det store og lille kretsløpet (stort = mellom hjerte og organene, lille = mellom hjerte og lungene) som forsyner kroppen med blod og oksygen må det naturligvis være en «bypass», et hull, i hjertet fram til fødselen. Dette hullet i hjerteveggen lukker seg i det øyeblikket barnet trekker sin første pust etter fødselen. Og fungerer ikke denne prosessen må barnet opereres.

Det finnes veldig mange ting som kan gå annerledes enn forventet. Det betyr ikke at et foster ikke kan utvikle seg til et fullverdig barn og voksen. Tvert i mot, noen har bare en litt tøffere start på livet. 
 

Noen velger å ta et førstehjelpskurs utover den veiledningen de blir gitt av jordmor og helsesykepleier. Her lærer de forventningsfulle foreldre alt om frie luftveier – som er frie hos spedbarn i nøytralstilling, IKKE når hode bøyes bakover, til håndtering av fremmedlegemer, forgiftninger, sykdommer og skade.

Noen ganger møter jeg folk som er genuint redde for at noe skulle skje med barna deres. Prosessen gjennom svangerskapet og bindingen som danner seg mellom foreldre og barn er jo veldig store. Jeg hører at de små er jo så skjøre og sårbare... Vel, jeg prøver å fokusere på det motsatte. Ved fødselen blir de aller fleste barn presset gjennom fødselskanalen med mye makt. For de fleste hode først, så nakken (!) og så resten av kroppen. En ganske tøff hendelse som forbereder barnet på et forhåpentligvis langt og ikke alt for tøft liv. Dette barnet blir født tilnærmet «sterilt» og blir etter fødselen infisert med et hav av bakterier som vil danne normalfloraen til barnet livet ut, og vil legge grunnlaget for et godt immunforsvar. Bare tenk på tarmbakterier som MÅ være der for at alt fungerer som det skal.

Jeg vil heller si at barn er meget robuste. Det ser vi når de skader seg, hvor raskt helingsprosessen settes i gang og hvor raskt sår blir borte. De er også mye sterkere enn voksne i forhold. Har du noen gang sett en tass som sleper noe som er like tungt som han, eller til og med løfter sin mamma? Barn er under utvikling og har enorm kapasitet, både fysisk og mentalt. De er rett og slett sterke. MEN de har en liten kropp, og dermed ikke de samme reservene som voksne når uhellet skulle være ute. Jobber du med barn i den medisinske verden har du derfor hørt det mange ganger:

«Barn er ikke små voksne». Ja, vi er klare over det at de kommuniserer annerledes, har en annen oppfatning av verden, men sett fra et akuttmedisinsk perspektiv kan de være skumle: Barn er flinke til å kompensere, dvs opprettholde normalfunksjoner i kroppen. Til et visst punkt. Siden de ikke har reserver i form av volum, blod, lungekapasitet, næring og væske vil de dermed mye raskere bli veldig dårlige når uhell først er ute. Og dette er skummelt.

Så har du dine mistanker om at noe har skjedd, ta det på alvor. Jeg personlig synes at ting jeg ikke kan se er skumle i denne sammenheng, og dette har jeg erfart alt for ofte. F.eks. Barnet som crashet med sykkelen sin på veien og fikk styret i magen. En stump traume som førte til indre blødninger. Eller barn med pustebesvær som er blitt for slitne og medtatte til å trekke inn luft ordentlig. Eller dehydrerte barn, fordi de har kastet opp eller hatt diare for lenge og ikke får nok væske tilbake i kroppen til å opprettholde den livsviktige væskebalansen.

Som helsepersonell synes jeg at barn er en veldig takknemlig og interessant pasientgruppe. De er ærlige. Spør du et barn hvor det har slått seg, så peker det mot trappa. Det er der det skjedde. Og veldig mye er vondt i magen. Ikke rart når man skal lære seg å kjenne på så mye i verden. Først med munnen (som har masse sensoriske nerver), så med hendene, og til slutt med hele kroppen. Nervestrengene samles i baner langs ryggmargen i mage- og brystregionen, så det er naturlig at ting gjør vondt i magen.

Barn forventer også den samme ærligheten tilbake. Forteller noen at det stikket som straks kommer med den digre nåla ikke gjør vondt, så er det løgn. Det vil gjøre vondt og du har nå brutt tillitsforholdet som du først har opparbeidet deg. Har du da en fortvilet mamma og pappa, eller veldig resolutte foreldre som holder barnet med makt – vi MÅ jo ha den blodprøven – så bidrar det ikke særlig heller til å skape tillit. Min erfaring er at du kommer lengst med ærlighet. Både som forelder og helsepersonell. Forklar ting på en enkel måte, kanskje har du til og med tid til å vise det på bamsen først?

Intervensjoner er heller ikke alltid slik vi er vant med hos voksne pasienter: Dette har jeg opplevd både ved 5-åringer med stygge underarmsbrudd (som var komplett løse) og alvorlige allergiske reaksjoner etter vepsestikk der tungen hovnet opp så pass mye at den stakk ut av munnen. I begge tilfeller var tiltakene av ren overvåkende funksjon fram til ankomst i sykehuset og på operasjonsstue. Begge barn kompenserte bra og var mer interessert i omgivelsen enn det som egentlig hadde skjedd. Om man «bare skulle» ha lagt en nål (PVK*) for å sikre seg, for så å ha et hylende, gråtende barn med delvis stengte luftveier forran seg, ville vært lite hensiktsmessig. Hva om nåla ikke sitter på første forsøk? "Maksimalinvasiv" tilnærming med IO (intraosseøs tilgang i benmargen)? Adrenalin som er hovedpreparatet ved anafylaxi gis I.M. (intramuskulært) uansett, dette får vi raskt til i tilfelle tilstanden skulle forverre seg...

Når barna blir større og kommer i skolealderen endrer også utfordringene seg. De deltar på organisert idrett, får mer ansvar overført og blir dermed mer selvstendige. For langt går det når en barneskoleelev som kommer fra et vanskeligstilt hjem selv må ta ansvar for sin daglige dose med Ritalin. Ritalin er et vanlig preparat i behandling av attention deficit hyperactivity disorder (ADHD). Eleven som jo ennå er et barn, feilmedisinerte seg selv og tok en større dose (flere tabletter) på en gang. Da vi ankom til vår unge pasient hadde vedkommende forandringer i EKG-bildet sitt. Det er vanlig å sende disse ved hjelp av telemetri til sykehuset slik at en hjertespesialist (kardiolog) kan se på disse. Vi fulgte rådene (også kalt medisinsk delegering) og leverte pasienten etter hvert inn på sykehuset. Husk at en moderne ambulanse er så mye mer enn en transportenhet i dag, ambulansetjenesten er sykehusets forlengede arm ute hos pasienten. 
 

Nå er dette kanskje et sært eksempel, men forgiftninger er noe man kan oppleve i alle former. For eksempel når jenta som skulle se skummel ut til Halloween åpnet en Cyalume lightstick og puttet kjemikaliene på tennene sine. Det fungerte bra og hun virket tilsynelatende grei. Fram til at far får vite om det og får lese at det står «etsende» på pakningen og «må ikke spises». Er dette farlig? Selv som helsepersonell vil man nå sine begrensninger om å vite alt til enhver tid. Ekstra nyttig da å kunne få hjelp av fagpersoner som er tilstede, døgnet rundt, både for lekfolk og helsepersonell:

22 59 13 00 er nummeret til giftinformasjonssentralen på Ullevål Universitetssykehus og gjelder for hele Norge. Hvis du lagrer det på mobilen din med +47 foran, så når du de også fra utlandet. Dette nummeret er ingen erstatning for 113, men er du i tvil om barnet har fått i seg noe farlig og du trenger en vurdering, så ring.

Men tilbake til ADHD-historien fra isted. Etter at hendelsen var over, pasienten avlevert og vakten avsluttet, kom det plutselig et brev (bedre sagt en epost) noen måneder etter hendelsen.

Barnevernet hadde tatt kontakt med helsevesenet og ønsket uttømmende informasjon. Nok en gang var det helt avgjørende å skrive et ordentlig journal under oppdraget, for etter så lang tid husket i hvert fall jeg ikke noe mer enn grove trekk om hendelsen. Journalføring er også der for deg som (blivende) helsepersonell! Det hjelper deg å slå opp detaljer i ettertid. Nå skal jeg i denne artikkelen ikke gå inn på taushetsplikt og opplysningsplikt, to vesentlige plikter helsepersonell er bundet til, men det er viktig å bemerke at barnas vern står høyest i det Norske rettsystemet. Barnevernet har, på lik linje med helsevesenet, ambulansetjenesten, AMK, legevakter, politiet, you name it, en lang liste av klager mot seg. Noen historier kommer frem i media, de verste (eller beste) historiene hører man dog aldri om... nettopp pga av taushetsplikten.

Og den slutter ikke når barnet nærmer seg 18 år. Ungdomstiden, tenårene og å bli voksen går glidende, og noen sliter med denne overgangen. Den psykososiale førstehjelpen blir mer og mer viktig. Det kommer nye utfordringer med å bli større, en hormonell berg-og-dalbane med forelskelse og kjærlighetssorg, spenning med rusmidler som alkohol og med å finne sin plass i samfunnet. Det er her det er så viktig med stabile og trygge forhold hjemme, venner med gode holdninger og tjenester som helsesykepleiere og innenfor psykisk helse. Nemlig fordi «barn ikke er små voksne».

Jobber du med barn og har behov for en fortrolig samtale med helsepersonell bundet til taushetsplikt, et kurs rettet mot barn, eller er du foreldre og ønsker å drøfte noe, så ikke nøl med å ta kontakt. Jeg er her for deg.
 

*Fun fact: PVK for «perifer venekanyle», også referert til som «nåla». I Norge brukes gjerne produktnavnet Venflon, men den kunne likegodt bli kalt Braunüle, Flexüle eller Abbokath avhengig av produsent. Vesen av disse er at de har en stålspiss som er omgitt av en tynn kanyle. Denne blir innført i en vene og etter at man fjerner stålspissen blir kanylen liggende og fiksert på f.eks armen. Har man litt trening så klarer man dette på første forsøk, og da uten å søle masse blod.