Hvordan du reagerer når noe helt uventet skjer og når du tror livet ditt står på spill. Og noen erfaringer om førstehjelp i et fjellmiljø.

Tilbake i juli 2006 trente jeg sammen med den østerrikske fjellredningstjenesten i Dolomittene.

Å være medisinstudent og EMT (ambulansepersonell) på den tiden, var jeg ivrig etter å lære om redning i fjellet og forhåpentligvis anvende mitt kunnskap snart. Jeg hadde nylig gjort steget fra utendørs klatring på boltede ruter til tradisjonell klatring med hekser, friends og pegs. Til tross for at du jobber i et redningsmiljø, betyr ikke det at du faktisk bruker disse teknikkene, spesielt i tider med Hilti, ekspansjonsbolter og spesialisert redningsutstyr.

Vi planla en klatretur på flere taulengder som skulle ende på en lokal topp rett i overkant av 2700 MOH en tid rundt tidlig på ettermiddagen. Stabile værprognoser og fint vær kan sees på bilder tatt under klatreturen. Det var tordenvær spådd for sen ettermiddag, noe som er veldig vanlig i Alpene om sommeren. Derfor besluttet vi at klatreturen skulle være ferdig lenge før da.

Klatringen gikk bra, vi var tre taulag, 2 klatrere hver. Jeg var en del av første taulaget, og vi lette etter en vei ned akkurat da vi avsluttet nær toppen etter vår siste taulengde. Så vi dro tauene våre ut av standplassen sli at neste lag kunne bruke den.

Plutselig satte kraftig vind og hagl inn. I det jeg ser mot kanten av fjellveggen der lederen av taulag nr 2 dukker opp over kanten, opplever jeg plutselig det som best kan beskrives som å bli truffet av et balltre i korsryggen. Det tok pusten fra meg. Samtidig så jeg klatrekompisen min (nå usikret) bokstavelig talt fly 4 meter mot kanten gjennom luften slik som truffet av ei kule på TV, og der blir han liggende helt uterst på den ytterste avsatsen. Klatreren til lag nr. 2 som nettopp hadde klippet inn i standplassen forsvant samtidig nedover veggen og uten av synsfeltet mitt.

De neste øyeblikkene ble preget av full forvirring:

• Hva har skjedd?
• Er alle døde?
• Jeg opplever sviende ryggsmerter
• Jeg hører ingenting og
• Jeg har blodsmak i munnen.

Vel, du gjetter det - vi hadde blitt truffet av lyn.

Dette er også kjent som kaosperioden, og er den del av en hendelse som skal holdes så kort som mulig. Det er stor fare for at forhastede og paniske handlinger forverrer situasjonen. Å gjøre ingenting i en viss tid vil også gjøre ting verre.

Så for å få fart på situasjonen kan du bruke STOP- akronymet:

• Stopp. Det er i alles interesse å stoppe, ta et par dype pust og samle deg selv.
• Tenk. Det er viktig å forstå at virkeligheten din nå har endret seg. Du hadde sannsynligvis ikke forventet det som har skjedd, så et fenomen som kalles normalcy bias sniker seg inn på deg.
• Observer hva som presenteres foran deg selv. Få oversikt og deretter
• Planlegg for en løsning. Hvilke ressurser er tilgjengelige, og hvordan kan vi sette disse i gang?

Deretter ble de neste minuttene fylt av intenst arbeid. Det viste seg at standplassen, bestående av to friends, hadde holdt fallet til begge klatrere som nå hang i den. Lynet gikk gjennom led-klatreren og nedover tauet, noe som resulterte i at han traff veggen med hjelmen først, med ansiktet nedover. Han forble bevisstløs i noe tid, og klatrekompisen hans fikk kramper på grunn av den statiske elektrisiteten.

Min klatrevenn sto opp etter et kort øyeblikk og hjalp meg med å berge de gjenværende teammedlemmene som fortsatt var i veggen.

Å legge mennesker i stabil sideleie er enkelt på rene, kostede gulv i førstehjelpsklasserom, men å gjøre det med en som henger bevisstløs i et tau er en helt annen historie. Det trenger minst to personer og mye muskler, eller teknikk, eller begge deler. Og vær så snill og tenk på nakken som kan ha fått endel medfart. Det er veldig nyttig å prøve dette i treningsscenarier, for virkelig å føle hvordan du skal håndtere en kropp.

Ikke alt som gjøres i disse situasjonene, er alltid rasjonelt sett i ettertid. For eksempel ble vi veldig opptatte av sekundære lynnedslag, så en smart ting å gjøre virket å bli kvitt alt metallet vi hadde på selene våre. Og det er da alt alt fra belay-device (ATC) til karabinere, friends, pegger og hammer, alt sammen. Det høres ikke ut som den smarteste ideen å kaste alt teknisk utstyr fra seg lengre opp på fjellet, mens du står usikret et par meter unna en avsats der det går 500m lodrett ned. På den tiden føltes det dog som det tryggeste å gjøre.

Det er en annen psykologisk effekt som setter inn. Risikovurderingen gjøres alltid basert på kunnskap om øyeblikket. Ikke vær for hard mot deg selv i ettertid. Det er alltid ting som kunne vært gjort annerledes. Etterpåklokskap er den beste vitenskapen sies det.

Som et kult redningsteam hadde vi selvfølgelig med oss en VHF-radio på eventyret vårt og brukt den til å kalle etter hjelp, men enhver mobiltelefon ville ha gjort jobben. Ring 112 eller 911 om du har dekning og avhengig av hvor i verden du befinner deg. På 112 når du en nødsentral i hele Europa.

Saken var at radioen sluttet å virke rett etter at vi kom i kontakt med basen vår, forslag var at den enorme mengden energi blåste noen av kretsene.

Siden jeg har et litt mer realistisk syn på livet (noen kaller det pessimisme), forventet jeg ikke en helikopterredning på grunn av været på det stadiet. Det er faktisk en fordel å ha en slags worst-case tenking i krisesituasjoner hvis du kan takle det: Det vil gi deg muligheten til å forberede deg på forskjellige alternativer og finne løsninger på et problem i stedet for bare å håpe på det beste resultatet.

Vel, tilbake til teamet: Å samle alle pasientene og legge de tett i tett sammen - nei, ingen sosial avstand i 2006 på grunn av et Corona-virus - presenterte seg følgende bilde: En bevisstløs, en med kramper som har gått over, og 4 til bevisst, inkludert meg med forskjellige mindre symptomer. Alle levde og pustet!

For å forhindre hypotermi som er en reell killer innen fjellmedisin, å ta vare på hele gruppa og legge til rette for evakuering, stable folk tett sammen. Du kan pakke de i en presenning eller jervenduk / vindeskk slik at de holder varmen. Legg de som er bevisstløse eller omtåket i sideleie, og du har kontroll over alle pasientene dine på ett sted.

Været klarnet foretere enn forverret, og luftambulansehelikopteret kom til vår posisjon etter å ha fløyet to rekogiseringsrunder rundt vår posisjon. I den høyden om sommeren hvor luften har mindre tetthet, er ytelsesgrensene til H135 helt på grensen. Derfor kvittet helikopterbesetningen seg med alt unødvendig utstyr og dødvekt slik som legen * for å gi plass til 2 og 2 personer som kunne klatre inn mens helikopteret svevde med en skid på fjellet, nær en hylle.

Etter en pasientvurdering ble to fløyet til nærmeste sykehus for observasjon på grunn av den episoden med tap av bevissthet, hjerterytmeforandringer og muligheten for nyresvikt, som er en tilstand som kan skje etter et lynnedslag. Det gjenværende teamet, inkludert artikkelforfatteren, ble utskrevet etter en kontroll som inkluderte et EKG for å kontrollere sinusrytme.

De eneste midlertidige tegnene var to sirkulære brannmerker på hoften min, nøyaktig stedet der jeg hadde Leatherman-verktøyet mitt på beltet. Du husker: Kult redningsteam... Siden det var stål, hadde det tiltrukket lynet. Jeg var heldig at energien ikke passerte gjennom hjertet mitt, men bare underkroppen. Og du kan være trygg på at ingen andre vitale kroppsfunksjoner ble skadet, heller!
 

Media fikk greie på ulykken og både aviser og TV-nyheter presentert en, la oss si, litt annen versjon av hva som faktisk hadde skjedd. Du kunne lese at “ folk sjeldent overlever et lynnedslag uten skader og at 30-50% av lynofrene dør. ”

Bare tøv alt sammen: I tillegg til denne historien her er det mange lignende, slik som den av Martin Luther (en hvit fyr) som overlevde et lynnedslag. Han fortsatte med å oversette Bibelen som et resultat. Vel, han ble ikke truffet direkte, forteller legenden. Jeg sporer av.

Lynnedslag på fjellet er faktisk ganske vanlige, og selv om hjertestans er en reell risiko, er resultatet ganske bra hvis brystkompresjoner blir satt i gang umiddelbart. Ved lynnedslag snakker vi om reversert triage som betyr at du bør prioritere pasienter som ikke puster først.

Det kan også nevnes at det ikke tok lang tid før «profesjonelle» dukket opp på TV for å fordømme vår beslutning om bestigningen og forklare alle hvorfor dette hadde skjedd: Et åpenbart resultat av dårlig planlegging. Hele fjellredningssamfunnet var i vantro, og vi kunne ikke være mer uenige.

Ha alltid en plan for håndtering av media! Ikke bare i tidenes ånd med "falske nyheter". Husk at det er viktig å ha mediedekning. Media gjør en viktig jobb, og de har rett til å dekke ulykker. Er man for nær en situasjon, er det lett å gjøre antakelser, si mer enn du skal eller anta ting som kan skade deg eller de rundt deg senere. Unødvendig å si at du bør ha spesiell opplæring i funksjonen som mediekontakt.

Hvis du er en del av en hvilken som helst organisasjon, er sjansen stor for at du ikke skal snakke med media i det hele tatt og henvise til en utnevnt talsmann eller politiet. Når det gjelder debriefing med de involverte personene i en hendelse, er det viktig å oppsummere hva som har skjedd uten å gi skyld. La alle snakke ut om sin versjon av historien og sørg for at du - som omsorgsperson, profesjonell guide eller leder har tilgang til folk du kan henvende deg til. Husk at du kan henvende deg til helsepersonell, leger, sykepleiere, psykologer, og de har taushetsplikt. Ingenting er verre enn å ha ubesvarte spørsmål som du torturere deg selv med, slik som det du tror du skulle ha gjort annerledes.

Det glade smilet viser all den lettelse etterpå ...

Ta kontakt hvis du har uløste problemer eller gnagende spørsmål om opplevelser i fortiden eller ønsker å diskutere scenarier eller utstyr til ditt neste eventyr.
 
 

* Dette er tydeligvis en insider vits. Helikoptercrewets lege er et verdsatt og viktig teammedlem! Noen land kategoriserer dem fortsatt som "medisinske passasjerer" mens de i andre tjenester er en del av flybesetningen, noe som bringer CRM - Crew Ressource Management til et høyere nivå. I dette eksemplet ble legen igjen på et oppstillingsområde nær en fjellhytte, hvor hun kunne ta imot pasientene som ble fløyet ned til henne 2 og 2 for vurdering.