Innledende bemerkning: I tider der ekstremisme, radikale holdninger og krig utbrer seg igjen tar jeg klar avstand fra enhver form for ideologi, politisk retning, støtte til en bestemt nasjon eller tankegods som kan underbygge slikt. Fortellingene som er skildret her står utelukkende som minnesmerke av en mørk del av nyere historie som dessverre alt for raskt virker til å bli glemt og gjentatt.

Jul 2023 nærmer seg. Som hvert år fylles butikkene med ekstra mange varer, julesang spres i forestillinger av glade barn og folk går sin vante gang mot "kjærlighetens fest". Det er fred i Norge. På overflaten. Igjen er det krig og mye lidelse i Europa og i verden. Akkurat som i 1942. Jeg ønsker å dele noen skildringer i minne om dette - den enkle mannen som (krist eller ei) holder ut, lever under tøffe kår, gjør det beste ut av tilværelsen, er et instrument for større interesser, dør og håper.

De følgende tekstene er oversatt fra tysk av meg:

" På de dagene som sto oppført i kalenderen, var det også jul i Stalingrad, men slik som hjemmelandet forestilte seg dette, var det ikke. Det var overhode ikke julete. Grå himmel hang på disse dagene over steppenes snøflater, nådeløs kulde lot på nattestid stivne alt under månens smale sigd.
Man må prøve å gjøre hendelsene ved 42. breddegrad forståelig med få ord.

Foran seks enkle soldater i en granatkasterstilling på høyde 137 hadde en mann som engang var prest i Dresden sagt: 
"Stalingrad-Julen er et evangeliet av fronten, den som senere en gang kommer til å høre om den, eller som blir minnet på den, skal med våkne øyne og sterkt hjerte gå tilbake til årene, til byen ved Volga, 6. armeens Golgata."
De satt ikke ved lange, hvitkledde bord i Stalingrad, det fantes ingen nøtter og ingen epler, og bare få små grantrær, eller slike fra feltpostpakkene.
Den som hadde et stearinlys, tente det bare i fem minutter, puttet det i en flaskehals, på et lite brett ved siden av skyteskåret, på en stålhjelm, i en kasse, på en eller annen kvist som en gang hadde hørt til et buskas eller et tre. Så blåste han den lille flammen ut og sparte det for en annen kveld.
Det handlet overhode ikke om grantrær og taler, men om ammunisjon og brød. Og om mannen ved siden.
De var ikke lenger fulltallige og derfor flyttet de tettere sammen. Bordene var planker og kasser, glassene drikkebegre. Den som var heldig, drakk snaps ut av den og var det skikkelig, så vin. Men skikkelig ble det som oftest ikke, og så ble det tysk te eller smeltevann.
Man hadde lært i de siste ukene å bokstavere ordene og har blitt mer stille.
Dette var bilde av den ytre julen.
Det som beveget mennene er vanskelig å si, følelser kan bare beskrives i de øyeblikk de eksisterer. Sikkert er at de med sin lengsel hoppet over de mange tusen kilometer mellom steder av avventing og oppfyllelse og var ved de som de elsket.
Fellesskapet i deres situasjon var de tomme hendene og felles også himmelen som hvelvet seg over dem. Den var også ved juledagene rød fra røyk og glo, og det var vanskelig å tenke seg at det skulle være Guds kåpe. Og også om fred på jorden var det ikke snakk om, hvorfor, spurte de seg, lot Gud igjen og igjen oppstå en juledag, når menneskene, overdøvende Hans ord, slår hverandre i hjel.  [...]

Julenatten falt tjueseks mann. Det var lett å huske seg deres navn og man sto ved deres snøhull full av dypeste rystelse. Fire uker senere ble titusener liggende ubemerket.

I et trehus ved Woroponowo feiret elleve mann fra 71. infanteridivisjon julaften. Først sang de: "Glade Jul, hellige Jul!" Det gikk bra. Så sang de: "Å du heilage", og et trekkspill laget melodien. Første vers kunne alle utenat, andre vers sang det bare tre mann, ved tredje var det ingen lenger. Bare trekkspillet.
Da sang plutselig en annen en. Med klar stemme og med myk tone og i tysk tale:

"Å du heilage, nådeberande 
Julefest med Guds fred på ny! 
Kristus er frelsar, Han vi nå helsar! 
Gled deg, å gled deg, du kristenlyd!"

Stemmen kom fra fangeleiren og sangeren var en russer. Et år senere skulle en svart mann som vaktpost i en tysk krigsfangeleir i Egypt ha sunget "Fra himlen høyt jeg kommer her". En merkelig parallel. 

I natten før julekvelden hadde tre mann under livsfare hentet et furutre fra skogsholtet ved Gumrak. Deretter skjært stjerner ut av sølvpapir og ornamenter ut av mørkleggingspapir. Ved juleaften brant treet ved høyde 137, man kunne se det langt fra, og det "falt" også først etter en time i granatkasterild.

Hundretusener kjenner "Madonna fra Stalingrad" [se hovedbilde i artikkelen] uten å vite hvordan det oppstå eller hvem som tegnet det. I jordhulene omkring Stalingrad ble tross daglige faren og nærhet til døden, truffet forberedelser for julaften. Dr. Kurt Reubers sanitetsbunker var delt i to med et pledd. I det trange rommet tegnet legen for hans skadde og dødene kamerater et bilde for feiringen ved juleaften. Han visste at ord ikke betyr mye, men at øyne ser. Og med stille betraktning gikk bilde av moren med sitt barn som var opplyst av et hemmelig lys og trygg i den vide kåpa, inn i sjelen av kameratene.

Det som Kurt Reuber og hans kamerater hadde opplevd, står i hans siste brev:

"Festuka har gått mot slutten, med tanker, krigerske handlinger, med drøying og venting, i fattet tålmodighet og tillit. Dagene var utfylt med våpenstøy og legearbeid. Jeg har lenge tenkt, hva jeg skal tegne, og ut kom en Madonna eller mor med barn.
Min leirehule forvandlet seg til et atelier. Dette bitte lite rommet, ingen nødvendig avstand til bildet er mulig, må jeg stå på en skammel opp på plankesenga mi og ovenfra se på bildet. Hele tiden dulte på, dette ned, pennene forsvinner i leiresprekkene. For den store Madonnategningen, ingen ordentlig underlag. Bare et skråstilt, selvlagt bord, papiret er et russisk kart. Om jeg bare kunne sagt som arbeidet på Madonna beveget meg og som jeg var ved det.
Bilde er som følgende: Barnets og mors hode er bøyd mot hverandre og omhyllet av en stor duk. "Trygghet" og "omfavnelse av mor og barn". Jeg kom på Johannes ord: Lys, liv, kjærlighet. Hva mer skal jeg si? Disse tre tingene ønsker jeg å indikere i den jordisk-evige hendelsen av mor og barn med deres trygghet. Da sprossedøra til vår bunker åpnet seg og kameratene kom inn, etter gammel tradisjon, sto de som trollbundet, andaktsfull og beveget, stille foran bildet på leireveggen, under den et lys brant på en innrammet trekubbe. Hele feiringen sto under bildets virkning og tankefullt leste de ordenen: Lys, liv, kjærlighet.
På slutten av dagen var jeg så i en sirkel blant mine syke og medics til en julefeiring. Kommandøren hadde gitt de syke hans siste flaske musserende. Vi løftet feltbegrene og skålte for det vi elsker. Men med fremdeles fylte begre kaster vi oss på bakken. Bomber ute. Jeg tar tak i legevesken min og løper til nedslagene, til de døde og skadde. 
Min fine festbunker i julens lys forvandlet seg til en skade-samleplass. Jeg kan ikke lenger hjelpe en dødende. Hodeskade. Den døde som for et øyeblikk gikk fra festforsamlingen ut til tjeneste hadde akkurat ennå sagt: "Men først vil jeg synge ferdig sangen med dere: Å du heilage!" Et øyeblikk senere var han død. Trist, tungt arbeid i festbunkeren. Det er natt, men dog hellige natt. Og alt i alt var det så mye elendighet." "
 

fra "Stalingrad" av Heinz Schröter (1959). Side 117ff. Forlag: Kleins Druck- und Verlagsanstalt GmbH. Ingen ISBN.
Alle rettigheter ligger hos forfatteren. Det ble gjort et helhjertet forsøk å spore opp forlaget eller annen rettighetshaver (som Eduard Kaiser forlag, Klagenfurt som republiserte boka på 1970-tallet) ettersom forfatteren ikke lenger er i livet. Uten hell. Teksten offentliggjøres her etter beste kunnskap med hensyn til sitatretten i åndsverkloven §29. Om rettighetshaver leser denne teksten ber jeg samtidig om lov om offentliggjøring, ellers blir teksten selvfølgelig fjernet.